Jeg klarer ikke tenke..

Våkner av hodeverk. Skikkelig kraftig. Sånn spenningshodepine som brer seg fra skuldre via høyre side og opp på toppen. Venstre side av hode er helt uten smerter. Høyre er så smertefull at jeg lurer på om jeg klarer å få det bort i dag. Senker skuldre. Prøver å slappe av. Lenge siden sist jeg hadde denne type hodeverk.

Kroppen verker. Hver eneste muskel gir beskjed om at den er der. Hele kroppen i spenn. Denne smerten har jeg oftere enn hodeverk. Mye oftere. Kombinasjonen gjør meg utslått.

Kommer meg opp. Heldigvis helg. Ingen barn som må rekke noe. Mannen har dratt på jobb. Fantastiske mannen ❤ . Kaffe. Jeg lager kaffe. Snakker litt med minstemann. Minner han på at han må komme og få seg litt mat. En klem. Et smil. Han stråler og løper tilbake på rommet sitt, der han holder på med et eller annet spill sammen med kompiser. Via Internett. Senere skal han hentes av en av sine snille gode bestemødre. Så jeg trenger ikke ha dårlig samvittighet for at han kjeder seg selv om jeg er dårlig. Så godt å tenke på.

Kaffen smaker godt. Varmt. Musikken strømmer fra høytalerne i stua. Lavt. Rolige strofer. Behagelige. Jeg kroer meg sammen på sofaen i tv-kroken. Herfra ser jeg ut mot veien. Og mot skogen. Bak der et sted ligger turveien jeg elsker å gå på. Lenge siden sist nå.

Det regner. Det blåser. Jeg kjenner behov for å føle værets krefter på kroppen. Kanskje senere i dag. Når hodeverken gir seg. Jeg sier når. Ikke om eller hvis. Når. En hel dag med denne hodeverken er ikke noe jeg ser for meg. Ikke noe jeg har med i planen. Klarer ikke å tenke på det. ( Kanskje ikke helt realistisk der nei..)

Et par meldinger tikker inn på telefonen. Jeg svarer. Kort. Klarer ikke å tenke. Helt feil dag for avgjørelser ihvertfall. Heldigvis ingenting viktig som avgjøres i dag.

Jeg forteller sjelden folk hvordan slike dager er. Jeg sier kanskje at jeg ikke er helt i form, men det går fint. Det er litt for skummelt å si det som det er. Litt for sårbart. Egentlig helt tullete å tenke sånn, men kanskje helt riktig også. Det er rart å lese mine egne ord her. Egne beskrivelser av dagen. Nå har jeg ihvertfall skrevet ned hvordan det føles. Kanskje jeg tør å poste det og? En dag. I dag?

Slike dager er det mange av. Akkurat som det er mange av de gode. Så absolutt mange av de gode. Heldigvis. Og jeg er veldig takknemlig for at det er en tanke jeg ikke trenger å tvinge frem. Det gjør at jeg vet det blir bedre. Jeg vet! I dag. I morgen. Neste uke.

Jeg gleder meg allerede til det ❤

photo of a person leaning on wooden window
Photo by Dương Nhân on Pexels.com

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: