Se for deg…

at du står foran kaffetrakteren. Du skal lage deg kaffe. Du har laget kaffe på den samme kaffetrakteren hundrevis av ganger før. Vann, kaffe, filter, påknappen. Ingenting er nytt. Det er den samme gamle trakteren som før.

Du står der med kanna i ene handa, og filteret i andre, og husker plutselig ikke hvordan du gjør det. Du har ikke peiling på hvor du begynner. Hva du gjør først. Hvor du fyller vann eller hvor du putter filteret.

Eller..

Du skal vaske hendene på badet. For ørtende gang. Og så husker du ikke hvilken vei du vrir for å få varmt vann. Du må teste. Prøve. Venstre? Høyre? Det som alltid går automatisk liksom.

Det høres helt sprøtt ut, ikke sant?

Denne episoden markerer for meg det punktet der jeg skjønte at jeg var helt totalt utslitt. Og jeg ble redd. Fryktelig redd. For at det skulle være noe alvorlig galt med meg.

Alle glemmer selvfølgelig. Litt distre og glemsomme kan alle være i travle perioder. Hvem har ikke hørt historier om fjernkontroller i kjøleskapet og mobilen i fryseren liksom? ( Utrolig nok har ikke jeg gjort det da..) Men dette var dråpen som fikk begeret til å renne over. Punktet som fikk meg til å innse at jeg måtte ta skikkelig hensyn til meg selv.

Jeg hadde i lang lang tid blitt mer og mer utmattet. Så utmattet at jeg ikke klarte å holde en samtale igang. Mistet ord midt i setninger. Eller puttet feil ord inn i setninger. Fikk ikke med meg at folk snakket til meg. Hodet var rett og slett «fullt av bomull» . Det føltes ihvertfall slik.

En av mine absolutt beste hobbyer var å lese. Over tid forsvant evnen til å lese mer enn tre setninger før jeg ble for sliten. Helt sprøtt! Og veldig veldig trist!!

Jeg husker at jeg ble kommandert inn på sofaen av min fantastiske mann, parkert under ullteppet med beskjed om å ta det helt med ro, så laget han kaffe. Dagen etter kommanderte han meg til legen for å ta tak i situasjonen.

Nå kan man jo tro det var her det startet, denne prosessen med å forstå hvorfor jeg var så sliten. Men det var ikke det. Jeg hadde allerede gått flere år og strevd fordi jeg ikke strakk til. Jeg hadde fått beskjed om at min lave grad CP spilte en rolle for hvorfor jeg var så sliten. Og at jeg måtte ta hensyn til hva kroppen fortalte meg. Men tok jeg nok hensyn? Nei! Jeg trodde jeg gjorde det. Men…nei!

En lang historie kort. Jeg ble henvist til nevropsykolog for å utelukke alvorlige tilstander som har med hukommelse og språk å gjøre og fikk heldigvis bekreftet at jeg ikke led av demens eller lignende i en alder av noen og tredve… Overraskende nok fikk jeg likevel en ADHD diagnose, noe jeg var totalt uforberedt på. Jeg fikk hjelp i form av noen medisiner og litt samtaler, men den viktigste «medisinen» var at jeg måtte begynne å ta hensyn til meg selv og hva kroppen prøvde å fortelle meg.

IMG_20170419_110141_824

Dette ble et vendepunkt for meg. Jeg måtte passe på og ta det med ro til og med de dagene jeg følte meg bittelitt bedre. Ikke strekke meg lengre enn jeg hadde forutsetninger for, og helst ikke så langt heller.

Jeg var utmattet. Utslitt. Jeg hadde tidligere fått diagnosen kronisk utmattelse/fatigue som senvirkning av cp-diagnosen, men jeg hadde tydeligvis ikke stoppet opp nok. Så det sa rett og slett pang. Strekk ut.

Egentlig synes jeg det er rart at jeg fremdeles gjorde «for mye». Jeg følte at jeg gjorde kun det aller mest nødvendige, men det var altså fremdeles mer en jeg klarte. Når jeg tenker tilbake så kan det godt tenkes at alle mine år med å strekke strikken for langt fikk en slik effekt selv etter at jeg «roet ned».

Kronisk utmattelse/fatigue er en tilstand som kan ramme mange. Mange får det som en senvirkning fra andre sykdommer eller skader. Et høyt antall sykdommer har dette som følgetilstand, men det vises jo ikke på samme måte som hovedsykdommen kan gjøre!

Å være så utmattet at man ikke vet opp eller ned på seg selv omtrent er en forferdelig følelse. Det er som om man ikke har sovet på ukesvis. Selv om man har det. Det er som å være halvsyk. Hele tiden! Sånn på grensen før influensa eller en kraftig forkjølelse bryter ut liksom. Eller. Når man er så utmattet som jeg har vært på det verste, har jeg vel vært «helsyk». Men i det daglige er det den halvsyke følelsen som er konstant. Alltid.

Jeg er heldigvis mye mye bedre enn jeg var på det dårligste. Men fremdeles er jeg utmattet stort sett hele tiden, selvfølgelig med opp og nedturer. Men jeg har vært heldig. Utrolig, utrolig heldig. Som har hatt spesielt min mann som har stilt opp på en helt fantastisk måte, slik at jeg har kommet meg såpass som jeg har til nå.

I og med at min utmattelse er en senvirkning av cp-diagnosen, så vil den aldri gå helt vekk, men jeg driver nå på og tester hva som virker og ikke, for å se hva kropp og hode orker før det blir for mye. Enkelte ting kan ikke velges vekk, og barna mine vil alltid være hovedprioritet når det gjelder hva energien skal brukes på. Men håpet er at jeg en dag kanskje skal klare å være litt mer aktiv enn jeg er i dag.

Jeg har forresten ikke lært hvor grensa går, og går på en liten smell nå og da, men det må jeg nesten regne med om jeg skal finne ut hvor mye jeg faktisk kan gjøre.

Og du, jeg kan ihvertfall lese bøker igjen! Og føre en samtale uten å komme med tulleord midt i! Og lage kaffe uten å måtte tenke for mye over det..

Og DET er jeg utrolig glad for ❤

20160329_105620
Hverdagslykke  ❤

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: